Seinvirkninger

Reaksjoner på seksuelle overgrep og incest kan være mange og forskjellige. Dette er normale reaksjoner som oppstår fordi man har blitt utsatt for et traume. Seinvirkningene kan dukke opp med en gang, eller etter ei stund, eller til og med flere år etter at overgrepet/overgrepene har funnet sted. En seinvirkning kan virke både fysisk, psykisk og sosialt, og fører ofte til avgrensninger i livsutfoldelsen, om traumene blir ubearbeidet. Det er viktig å huske at det ikke er slik at alle utsatte får disse seinvirkningene, og noen vil kunne ha seinvirkninger som ikke er nevnt her.

Eksempler på seinvirkninger

Under kommer ei oversikt på de seinvirkningene vi ser som går igjen hos mange av de som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er viktig å understreke at noen kjenner seg igjen i mange av punktene, andre bare i få av dem, og andre kan igjen slite med heilt andre ting. Så husk at denne oversikten ikke er noen fasit. Noen kan reagere med utmattelse når de leser denne oversikten, andre kan kjenne seg lettet fordi de ikke lenger er alene om alle følelsene en har. Uansett hvordan du opplever det, så er du ikke rar, annerledes eller unormal.

Skyld og skam
Selv om det kan virke uforståelig på andre, bærer svært ofte utsatte på ansvaret for det som har skjedd med dem. Skyld- og skamfølelse er ofte framtredende. Det er mange grunner til at dette skjer, men vi opplever at overgrepene har skjedd på en måte som gjør at barnet den gang fikk en følelse av at det var delaktig i det som skjedde. Derfor tier de fleste om det som har skjedd med dem. Andre kan ha kjent på seksuelle følelser under overgrepene og av den grunn er sikre på at de har skyld i det som skjedde, eller at det må være noe galt med de, siden de har kjent det slik.

Dårlig selvbilde
Dårlig selvbilde kommer ofte når man har blitt utsatt for traume som det ikke blir satt ord på. En vil gjerne søke svar som hvorfor? Når en ikke finn svaret, vil en ofte leite etter svaret hos seg selv, og komme fram til at «det må jo være meg det er/var noe galt med». Når den utsatte tenker dette over tid, gjør det noe med hva en tenker om seg selv. Vi skiller mellom å ha god selvfølelse og god selvtillit. Det er fullt mulig å ha god selvtillit, men dårlig selvfølelse. Selvtillit er hva vi tenker om hva vi kan klare, og prestere, mens selvbilde er hva vi tenker om vår egen verdi. Ofte blir disse begrepene forvekslet, slik at en prøver å prestere mer og mer for kanskje å få det bedre. Men det hjelper sjeldent dersom det er selvbildet som er lavt.

Selvskading
Selvskading handler ofte om at den psykiske smerten en har er så vond å bære, at den kommer til uttrykk ved å skade seg selv fysisk. Vi ser på selvskading som en nødutgang, ikke som et ønske om å ta sitt eget liv. Det er en overlevelsesstrategi i en vanskelig hverdag. Selvskadingen har en funksjon, men den gjør det ikke enklere for deg. Mange opplever økt smerte etterpå som også er forbundet med skam og skyld. Nødutganger er viktig, men ikke alle nødutganger er like sunne. Kanskje er det behov for å finne andre måter å handtere smerten på? Vår erfaring er at hyppigheten av selvskading minker, når det er mulighet for å prate om de vonde følelsene.

Neglisjering av kroppen – eller overopptatt av den
Noen går med store klær for å dekke til kroppen, – «ingen må se den ekle kroppen min». Andre kan gå med utfordrende klær, – «min kropp er min verdi». Noen er dårlig på personlig hygiene – de klarer ikke å håndtere den skitne kroppen, mens andre igjen kan dusje flere ganger daglig – «kroppen blir aldri rein nok».

Spiseproblematikk
«Spiseproblematikk er et symptom på følelsesmessige konflikter. Å overspise. Sulte, kaste opp og tvangstrene brukes bevisst eller ubevisst i et forsøk på å skyve vekk problemer som man ikke klarer å løse på andre måter». Les mer her.

Andre har igjen ikke noe uttalt spiseproblematikk, men synes det er vanskelig med enkelte matvarer som kan minne om overgrepssituasjonen gjennom lukt eller konsistens.

Selvmordstanker
Flere utsatte har, eller har hatt tanker eller ønske om å ta sitt eget liv. Den innvendige smerten kan kjennes så uholdbar at en i perioder ikke ser andre løsninger, eller mister håpet. Vi vet at det er mulig å komme seg ut av smerten. Det kan ta tid, men det er håp. Søk hjelp om du strever med viljen til å leve.

Konsentrasjonsproblem
Utsatte for overgrep som ikke har fått bearbeidet sine opplevelser vil ofte være i konstant beredskap for eventuelle nye overgrep. Kropp og sjel trenger å få beskjed om at faren er over, for å kunne konsentrere seg om hverdagens små og store hendinger.

Somatiske plager – Muskelspenninger, hodepine, kvalme
Når kroppen blir i denne beredskapsmodusen, kan det over tid resultere i somatiske plager som muskelspenninger, hodepine og kvalme.

Uro, rastløs, søvnvansker
Uro, rastløs og søvnvansker kommer ofte som et resultat av ubearbeidet traume. Kroppen blir i faremodus. Det blir skummelt å sette seg ned, og vanskelig å sovne, for da kommer pågående tanker. Mange holder seg opptatt med aktiviteter, slik at de ikke får tid til å tenke eller kjenne etter. Problemet er at traumet ikke forsvinner med denne metoden. Den blir værende uløst, og gjør sitt til at en ikke finner ro i noen situasjoner.

Behov for kontroll
Når en blir utsatt for seksuelle overgrep, mister en fullstendig kontroll over situasjonen, kroppen, følelsene og tankene sine. En ser ofte at voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep er opptatt av å ha kontroll over de tingene som er kontrollbare i hverdagen. De kjenner seg ofte igjen i ord som «kontrollfreak».

Vanskeligheter med å si nei – og grensesetting
Det å bli utsatt for seksuelle overgrep handler om å bli utsatt for makt fra et annet menneske. I en overgrepssituasjon hjelper det sjeldent å si nei. En overgriper har allerede bestemt seg for å gjennomføre overgrepet. Mange kan ubevisst tenke: «Hva er vitsen med å si nei, jeg blir ikke hørt likevel». Når en har vansker med å si nei, har en vansker med å sette grenser for seg selv og andre.

Vansker med å si ja til gode ting (mistenksom)
Sier den utsatte ja til noe som føles godt, kan ofte tanker som: «Hva må jeg gi tilbake?», eller «Hva prøver han/hun å oppnå?» melde seg. Mange blir mistenksomme og føler mistillit til andre mennesker rundt seg.

Seksuelle problemer
Seksualitet kan for mange som har opplevd overgrep by på utfordringer. På den ene siden har vi de som lever uforsiktig og har et utsvevende sexliv, og på den andre siden av skalaen finnes de som ikke orker å forholde seg til sex. Noen lar være å ha et seksualliv. Eller andre «holder ut» under akta fordi en føler at partneren har krav på sex. Alle grader finnes, og noen har også et heilt uproblematisk forhold til sin egen og andre sin seksualitet.

Tannlegeskrekk
I arbeid med seksuelt misbrukte har en over tid sett at mange har slitt med tannlegeskrekk. Når en har gått nærmere inn på hvorfor, har en sett et mønster som er gjentakende hos de fleste. I utgangspunktet handler det ikke om smerte ved å være i behandling hos tannlegen. Men det er situasjonen som er skremmende og kan minne om overgrepssituasjonen der en også gir fra seg kontroll. Pasienten (den som har vært utsatt for seksuelle overgrep), blir lent tilbake i en stol, ofte med en smekke med kjetting rundt halsen og med en person som bøyer seg over og skal behandle en i munnhulen. Helt uten at pasienten selv har kontroll over situasjonen, eller uten å ha noen mulighet for å komme seg unna. For mennesker som har opplevd orale overgrep, kan dette føles ekstra belastende.

Andre seinvirkninger kan være depresjon, angst eller andre psykiske og somatiske plager og sykdommer.

Hvilke seinvirkninger, omfanget av disse, er avhengig av mange faktorer:

  • Alder ved overgrepstidspunkt
  • Overgrepets utstrekking i tid
  • Tidligere erfaringer
  • Familieforhold generelt
  • Hvem overgriper er, og hvor mange overgripere
  • Bruk av vold og trusler
  • Overgrepets art
  • Omfang, hjelp og støtte i forbindelse med avdekking

En kan ikke skille mellom alvorlige og mindre alvorlige overgrep, utelukkende ut fra handling. Det må også tas hensyn til relasjon mellom overgriper og utsatt, antall overgrep og overgripere, alder m.m. Det er et komplisert bilde der seinvirkningene er avhengig av langt flere omstendigheter enn den faktiske handlingen barnet har vært utsatt for (Sætre 1997).

PTSD (POST TRAUMATIC STRESS DISORDER)

Forskning viser at PTSD vil være framtredende for de fleste som har opplevd et traume umiddelbart etter hendelsen. Etter tre måneder vil om lag halvparten fremdeles ha de samme symptomene. I de tilfellene symptomene blir vedvarende, vil det være behov for behandling eller hjelp til å bearbeide symptomene. Det er likevel viktig å huske på at 20-44% av utsatte barn ikke har symptom eller tilpasningsvansker i voksen alder.

4 hovedelement:

  • Gjenoppleving av traume (i form av påtrengende minne, bilde, flashback)
  • Unngåelsesadferd (prøver å unngå alt som minner om traumet)
  • Nummenhet og depresjon
  • Hyperaktivering (irritabilitet, eksplosivt sinne, være i beredskap, konsentrasjonsvansker, søvnvansker)

Voksne som har opplevd traume i oppveksten er mer mottakelig for PTSD etter traumatisk oppleving i voksen alder (Putam 1997, Shalev og Bargai 1999)

Dissosiasjon (oppsplitting) 3 mulige funksjoner i flg Putam

  • Automatisering av adferd
  • Utskillelse og isolering av informasjon og affekt
  • Endring av identitet og fremmedgjøring av selvet

Individet beskytter seg mot å bli overveldet og ødelagt av uhåndterlig og ekstremt smertefulle opplevelser (psykiske og fysiske)

Svangerskap, fødsel og barsel

For noen kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan svangerskap, fødsel og barsel bli ei utfordrende tid. Graviditeten kan oppleves som en sårbar fase hvor tidligere livshendinger blir reaktivert og blir mere synlige. I svangerskapet skjer det også vekst og kroppslig endring, som den gravide Selv ikke kan kontrollere. Denne manglende på kontroll over egen kropp kan oppleves som utfordrende for mange. Den gravide kna også oppleve økt bekymring for det ufødte barnet.

Det er viktig at en søker råd og hjelp om en begynner å kjenne sterk bekymring eller usikkerhet knyttet til svangerskapet. Av erfaring vet vi at god dialog med helsepersonell i et tidlig stadium av svangerskapet er viktig.