 |
|
SMISO
Tel: 77 65 20 44
E-post: post@smiso.no
Døgnåpen støttetelefon for incestutsatte og pårørende:
Grønt nummer: 800 57 000. Betjenes av Incestsenteret i Vestfold |
|
|
|
Ta barnas signaler på alvor.
Kronikk i Nordlys av Daglig leder Lene Sivertsen
Nordlys 10. mai 2006
Publisert: 27.06.2007
Ta barnas signaler på alvor
Man kan ikke forvente at barna selv tar ansvar for sitt eget liv, det er nettopp derfor det finnes voksne!
Av: Lene Sivertsen, daglig leder Støttesenteret mot Incest og Seksuelle Overgrep, Tromsø
I løpet av de siste dagene har mediene vært fylt av kritikk mot hjelpeapparatet for manglende kompetanse når det gjelder å oppdage og handle når seksuelle overgrep blir kjent. Jeg har vært en av de som har kritisert.
Det hjelper ikke med all verdens kriseplaner og krisegrupper om man ikke ser de barna som lever i en overgrepssituasjon. Barna trenger uredde og ansvarsfulle voksne rundt seg, som tør å ta barnas små signaler og historier på alvor. Uten dette vil ikke hjelpeapparatet få kjennskap til de utsatte barna.
Dersom en kommune blir «rammet» av en overgrepssak, står ingen krisegruppe klar til å hjelpe slik kommunene har ved andre kriser. De pårørende må selv finne hjelp. Den utsatte må selv kjempe for å komme i gang med sin bearbeidelsesprosess, dersom tilbud finnes i kommunen man bor i. Det er for dårlig av samfunnet at man er avhengig av å bo i den rette kommunen for å få hjelp.
Handlingslammet
Mange som jobber i hjelpeapparatet i dag er usikker på hvordan man best kan møte utsatte. Man vet ikke helt hva man skal si, eller hva som er galt, og det ender med at man ikke sier noe for å beskytte seg mot å gjøre feil. Man tar hensyn til sin egen inkompetanse, og blir handlingslammet. Dette fører til at den utsatte ikke får hjelp.
Seksuelle overgrep og incest er «nytt» for hjelpeapparatet. Det er ikke lengre siden enn midten av 80-tallet historiene om de misbrukte barna dukket opp i mediene. Det man tidligere hadde kalt blodskam, ble satt i fokus. Heldigvis fikk mange barn og voksne et navn på hva som skjedde i livene deres, og vissheten om at det fantes andre utsatte. Man var ikke alene, eller så annerledes.
Barn som lever under overgrep lærer fra overgriperen hva som er «normalt». For utsatte barn er overgrep det normale. Overgrepsverdenen blir det kjente og trygge, som man har lært å leve med. En verden uten overgrep vil i starten være ukjent og skremmende. Hvordan skal man tørre å forholde seg til å ha det bra, når man ikke vet annet enn å leve med usikkerhet og overgrep? Det utrygge blir trygt og forutsigbart.
Tung prosess
Som barn visste jeg veldig godt hva som ville skje når min bror ble sendt på butikken for å kjøpe melk. Bestefar og jeg ble alene, og mulighet for overgrep var lagt til rette. Noe jeg tidlig lærte å forholde meg til. Jeg satte i gang mine egne metoder for å overleve overgrepene, som jeg visste ville komme. Metoder for å gjøre det utrygge trygt. Når overgrepene sluttet, måtte jeg lære å leve uten overgrep. Prosessen ble tung og smertefull.
Hvor får man hjelp til å lære å leve uten å slite med seinvirkninger? Jeg gikk til psykolog, uten å få rett hjelp. Mange forskjellige leger undersøkte meg for fysiske plager, uten at noen spurte meg om årsaken til plagene. Jeg ga opp, og tok til takke med å leve uten å bearbeide overgrepene fra bestefar.
Heldigvis for meg fikk jeg høre om Støttetelefonen Mot Incest. Jeg kom i kontakt med andre som var utsatt, og helingsprosessen min fikk en helt ny start. Mine seinvirkninger av overgrepene var normale, jeg var ikke syk eller annerledes fra andre utsatte.
Akkurat i dag legger ei lita jente eller en liten gutt seg for å sove, som de har gjort alle netter forut. I løpet av kvelden kommer kanskje pappa eller mamma inn på rommet med helt andre hensikter enn å lese ei bok. For alt du vet kan dette meget godt skje i nabohuset.
Hvilket ansvar?
Hvilket ansvar har vi som voksne til å se disse barna? Overgrep skjer i de beste familier, kanskje også nettopp i din beste familie?
Dersom vi er oppmerksomme på barna våre, vil vi kunne se signalene som barna sender ut på at de ikke har det bra. Barn som plutselig får atferdsendring, konsentrasjonsvansker, tilbakevendende mareritt, depresjon, spiseforstyrrelser eller begynner med selvskading i en eller annen form.
Det er ikke alle barn med problem som er utsatt for seksuelle overgrep., men det kan bety at de lever under overgrep. Vi må ta barns signaler på alvor, og finne årsaken.
Ifølge straffelovens § 139 har alle meldeplikt til barnevern og politi i forhold til barn som lever under omsorgssvikt eller barnemishandling. Dette gjelder meg og deg, ikke bare ansatte i hjelpeapparatet. Hvor mange rettssaker har det ikke vært hvor man kan legge fram vitner, som kan fortelle om hva de har sett, uten å ha handlet? «Jeg har bestandig visst at det var noe med den ungen!».
Altfor redde
Dersom man bestandig har visst, hvorfor har man ikke gjort noe? I dag vet vi mye om hva som kan skje med disse barna seinere. Min påstand er at i dag er vi altfor redde for hvordan foreldre vil reagere. Vi glemmer at det er snakk om små tillitsfulle og forsvarsløse barn, uten mulighet til å beskytte seg selv. Hensynet til foreldrene kommer foran hensynet til barna. Barna våre er avhengig av at vi setter dem foran vår egen vegring mot å ta på oss «ubehaget» med å møte foreldre i etterkant. Man kan ikke forvente at barna selv tar ansvar for sitt eget liv, det er nettopp derfor det finnes voksne!
Hjelpeapparatet må bli flinkere til å hjelpe utsatte. Man må ha fokus på seksuelle overgrep under utdannelsen, og arbeidsgivere må prioritere å videreutdanne sine ansatte. I dag kan man bli utdannet både psykolog og lege med minimal undervisning om seksuelle overgrep. For meg er dette en liten tanke forunderlig, når man vet hvor mange pasienter i psykiatrien i dag som sliter med konsekvenser av overgrepene.
Ikke bare håpløst
Flere brukere av Støttesenteret mot Incest og Seksuelle Overgrep (SMISO) har opplevd psykologer som har reagert med kommentaren: «Dette greier ikke jeg å høre på!». Skal vel ikke så mye til for å skjønne at hjelpen man da får i beste fall er mangelfull. Eller at man stiller spørsmål ved at fastlegen gir diagnosen «Posttraumatisk stress syndrom» etter få minutters samtale. Jeg trodde det tok lengre tid å bli utredet på en grundig måte, men så feil kan man ta&
Heldigvis er ikke alt bare håpløst. Det er mulig å få hjelp til å bearbeide overgrepene sine. Målet er å lære seg å leve med sin egen historie på en måte som for en selv er OK. Jeg vet at her på SMISO så har utsatte mulighet til å få hjelp til dette. Man møter andre som har opplevd det man selv har. For å forstå, må man vite hva det vil si å leve under overgrep.
Nå sier ikke jeg at man ikke kan hjelpe uten å ha vært utsatt for overgrep selv. Vi på SMISO sitter på spisskompetanse man ikke kan slite lesesalsplasser for å erverve seg. Vi har selv kjent hender på våre barnekropper, og kan derfor forstå på en helt annen måte enn andre som ikke har opplevd overgrep. Vår spisskompetanse kombinert med annen kompetanse i hjelpeapparatet, vil kunne gi et helhetlig og tverrfaglig tilbud til utsatte. Gjennom samarbeid vil de utsatte barna få bedre hjelp, og for meg er det viktigst.
|
|
|
